Verden er tom

Nå begynner fler og fler å kjenne det på kroppen. Meg selv inkludert. Jeg undervurderte tydeligvis hvor mye dette kunne gå inn på meg. Alt er stengt, byen er stille, verden er tom.

Karl Johan, tirsdag kveld.

Da jeg startet denne bloggen litt sånn etter innfallsmetoden, tenkte jeg det skulle være grei skuring å fylle den med noen tanker og ord hver dag. Det var planen. Men etterhvert som den nye hverdagen har festet sitt grep på alt rundt oss, mistet jeg helt gnisten. Etter tre uker merker jeg at dette har gått mye sterkere inn på meg enn jeg var forberedt på. Snikende og gradvis. Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive noe. Helt til jeg gikk meg en tur i Oslo i kveld.

Det er mange spørsmål jeg har begynt å stille meg den siste tiden. Hvor lenge holder vi ut? Hvor lenge klarer alle å gjøre en innsats når man begynner å merke at det faktisk koster noe? Ja, jeg vet at vi er heldige som bor i Norge, at det er langt verre og mer alvorlig andre steder. Det er ikke poenget. For det må være lov å klage og tenke at man synes ting er kjipt selv om det er andre som har det kjipere. Dette er ikke noen tur til klagemuren for min del. Men spørsmålene dukker opp oftere og oftere. Hva skjer når det har gått enda lengre? Når fler har mistet jobbene, når det er slutt på pengene, når effektene av alt som er satt i gang faktisk slår inn? Hvordan tar man vare på den psykiske helsa oppe i det hele? Alle som er alene, som ikke møter noen, hvordan er det med dem?

Jeg merker det på barna. Først og fremst på yngstemann. Sakte men sikkert har åtteåringen blitt oftere og oftere lei seg, overskuddet er borte, det er mindre tull og tøys og mer alvor. Uansett hva man gjør. Hun som er så skoleglad og skoleflink er likegyldig og trist. Hun har ikke sett vennene sine, klassekameratene, læreren sin, de andre barna i koret som hun øver med hver uke. Hun vet at det er en spesiell tid, og at det kommer til å gå over. Men vi vet jo ikke når. Og tre uker er allerede en evighet for en som bare er åtte år. Jeg synes de er tapre, barna våre.

Kanskje blir det ekstra tøft for oss som bor på liten plass i en stor by. Uten hage og balkong, i tredje etasje. Fra soverommet har barna utsikt til en diger lekeplass. Hver morgen når vi drar opp rullgardina, er den tom. Når vi trekker den ned igjen like før leggetid, er den fremdeles like tom. Det er ingen barnestemmer og susende sykler i gatene. Det er ingen som ringer på døra for å spørre om de kommer ut. Facetime er ikke like moro som det en gang var, bare for noen få uker siden.

Oslo er tom

Alle som kjenner meg vet at jeg er en sosial type som helst liker å være sammen med folk. Ikke at jeg har problemer med å være alene heller, det går fint. Men jeg er glad i å skravle med folk jeg ikke kjenner på butikken, lire av meg en vits hvis jeg synes den er morsom, jeg er glad i å tusle rundt i byen og se på mennesker. Kjærestepar som holder hender, folk som sitter i parken og griller og drikker øl, folk som står med nesa ned i telefonene mens de venter på overfylte busser.

I dag tenkte jeg at nå vil jeg ut. Ut i byen og se meg om. Om det er fler som meg som tenker det samme.

Sørenga, som vanligvis vrimler av sosiale og glade mennesker på denne tiden, er tomt. Det er noen som jogger langs kaia, det sitter en ensom mann og snakker med noen i telefonen. Men ingen sitter under varmelampene og bestiller skalldyrstallerken og et altfor dyrt glass med hvitvin.

Ved kaia på motsatt side ligger Color Line som et spøkelsesskip. Det har ligget der lenge nå. Motoren er av, det skal ikke noe sted. Ikke på lenge.

Jeg rusler over broa, møter et kjærestepar som smyger seg helt inntil motsatt side i det vi passerer hverandre. Som om vi var smittsomme eller noe… Jeg går forbi Operaen, opp mot Sentralstasjonen. Det lyser rød mann i fotgjengerfeltet. Men det er ikke noen biler her nå uansett, så det er ikke noe vente på.

Ved Oslo S ser jeg det som til daglig er nødt til å være Norges mest travle taxiholdeplass. Det står hundrevis av ventende drosjer utenfor her uansett tid på døgnet. I dag talte jeg seks biler. Og ingen mennesker.

Inne er alt stengt. Togene går, men det er ikke mange. Og i det vanligvis så tett befolkede området foran den svære informasjonstavla er det bare noen få nysgjerrige som titter. Kanskje venter de på en gammel venn, noen i familien, en kjæreste, kone, mann, sønn eller datter. Eller kanskje de faktisk skal reise et sted. På gulvet er det teip som viser hvor stor avstand man må holde til de rundt seg. Hvis det skulle være noen der.

Tigeren foran Østbanehallen har hele plassen for seg selv. Ingen klatrende barn som hoier og ler, ingen små drittunger som slår den på tissen, ingen japanske turister som tar bilder.

Karl Johan er øde. Ingen tiggere, ingen ungdomsgjenger på irriterende el-sparkesykler. Tenk at jeg skulle savne de el-sparkesyklene. Freia-uret viser ti på halv åtte til de som måtte lure.

Jeg tar t-banen hver dag, men har ikke gjort det på lenge nå. På tirsdager går eldstedatteren min hit til Stortinget stasjon på denne tiden av døgnet for å ta banen hjem fra korøving. Sammen med hundrevis av andre folk, vrimler hun inn på stasjonen, tar verdensvant det første toget som dukker opp og går av tre stopp lenger øst. I dag var det to personer til inne på hele stasjonen. De stod på motsatt perrong.

Stamstedet vårt, Olympen, eller Lompa blant de lokale, skulle servert skrei, tartar og lokalt øl. Gutta bak baren som vi kjenner så godt, som hilser på oss hver gang vi kommer, som vet hva vi heter, hva vil vil ha, som spør hvordan det går med barna, om vi skal gifte oss snart, mens de spanderer noen ristede mandler på husets regning, er ikke på jobb. De store, fantastiske lysekronene som vanligvis funkler så vakkert i østkantens storstue, er slukket.

Det er lov å bli nedstemt, lei seg og deprimert. Selv om det er andre som har det verre, og selv om vi sikkert er bortskjemte her oppe i nord.

Den spesielle aftenturen gjennom hovedstaden nærmer seg slutten. Jeg tenker på hvordan jeg gleder meg til alt er som normalt igjen.

Men jeg tenker også på hvorfor vi gjør det vi gjør. I dag snakket meg med en venn av meg på telefonen for første gang på to uker. Han er noen få år eldre enn meg, i god fysisk form og langt utenfor det som kalles for «risikogruppen». Han har ligget ni dager i respirator og kjempet for livet. Det var fantastisk å høre stemmen hans igjen. Det var nyttig å bli minnet på at dette faktisk ikke er noen spøk. Og det var herlig å avtale den første pilsen vi skal ta sammen når alt dette er forbi.

Husk at det er lov å være deppa og engstelig.
Det er lov å stille spørsmål ved alt.
Det er å lov å gruble, lov å være lei, lov å være fortvila.

Og det er lov å glede seg til alt er forbi. Til barna skal bruke krittene sine til å tegne paradis, ikke virus.

Ta vare på hverandre, alle sammen❤️

Korona-feit

Under vasken på badet står badevekta. Den har jeg ikke turt å prøve på en stund. Og jeg kommer nok ikke til å gjøre det med det første heller…

En vanlig dag har pleid å være omtrent som dette: stå opp, spise frokost, sende barna på skolen, gå til jobb (evt ta kollektivt), jobbe, spise relativt sunn lunsj i kantina, jobbe litt til, komme seg hjem, hente barn på skolen, få barn til aktivitet, hjem fra aktivitet, spise middag, ta seg en treningsøkt på kvelden, legge barn, se på tv, legge seg selv.

Nå? Stå opp, ta på seg joggebuksa, logge på Teams-møte, spise frokost etterpå, nytt Teams-møte, tusle en tur bortom skapet og ta en neve potetgull, kanskje spise restene fra gårsdagens middag til lunsj, nytt Teams-møte, ta en brødskive eller to, lure på hva man skal ha til middag, gå ut døra for første gang i 17-tiden, handle inn til middag (og da vil man jo gjerne lage noe som er godt, som en kompensasjon fordi dagen er er så ensformig og kjedelig), lage middag, spise seint, synke ned i sofaen, se en film, spise litt ost og kjeks og ta et glass vin, legge seg.

Jeg vet jo at det fint går an å legge opp dagen helt annerledes enn dette. Det er jo snakk om å skjerpe seg. Men for min del har den nye hverdagen med hjemmekontor og ingen rutiner/avtaler utenfor husets fire vegger gjort meg skikkelig passiv. Treningssenteret er stengt så jeg får ikke løftet vekter, men jeg kan fint ta push-ups, sit-ups og ta noen spensthopp hjemme i stua.

For de av oss som har delt omsorg for barna, er man litt friere annenhver uke, men da må man gjerne ta igjen det tapte jobbmessig fra den uken man har hatt hjemmeskole og oppfølgingen det krever. Og de dagene man har barna får man ikke jobbet særlig effektivt i løpet av dagen, så man må få gjort ferdig dagens dont i løpet av kvelden.

Nå er jeg veldig glad for at butikkene ikke er tomme for varer. Men for en med min selvdisiplin og ryggrad som en glassmanet, hadde det kanskje ikke vært så dumt med utplukkete hyller og mer vond mat i utvalget.

For nå er jeg i ferd med å bli feit. Koronafeit. Full skjerpings fra nå. Skal bare bli kvitt resten av camamberten i kjøleskapet først.

Den rareste uka

Dette er den rareste uka jeg noengang har opplevd. Oppi alt det fæle er det mye fint. Og oppi alt det fine er det mye fælt. Og hele denne absurde tilværelsen har sannsynligvis bare akkurat startet…

Da jeg startet denne bloggen forrige helg var planen egentlig å legge ut noe hver dag, eller i hvertfall så ofte som mulig. Om små ting, store ting, viktige ting og helt banale og uviktige ting. Men plutselig ble det så mye på alle kanter, så jeg måtte ta en liten pause. Det er ikke enkelt å fordøye alt fortløpende hele tiden. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb også, så når arbeidsdagen har vært slutt (ofte sent) har jeg ikke hatt overskudd til å sette meg ned og skrive.

Nå er den rareste uka, den første av fler, over. I morgen begynner en ny.

Jeg har tenkt mye på hvordan dette samler mennesker på en måte vi sannsynligvis aldri før har sett. Samtidig som vi holdes adskilt og separert. Manet til innsats av en felles fiende – en felles fiende som ikke er et menneske, en ideologi, en politisk bevegelse eller hissige krigsherrer. Måten vi reagerer på er lik over hele verden. Vi holder oss inne, vi slutter å klemme hverandre og vi finner opp nye måter å vise hverandre at vi bryr oss. Enten det er ved å spille konsert på balkongen eller arrangere «sosiale» sammenkomster via Facetime, Messenger og Skype. Og jeg lurer fælt på hvordan dette kommer til å endre oppførselen og adferden vår også etter at alt dette er over. For akkurat nå virker det absurd å dra på konsert med tusener av andre mennesker, ikke vaske hendene hundre ganger per dag eller sette seg på et utested der du ikke vet hvordan renholdet er.

Bare noen dager før alt ble låst ned den 12. mars, var jeg på Mathallen i Oslo. Det var fremdeles yrende liv, folk går og bestiller all verdens retter og setter seg ned ved langbord sammen med folk de ikke kjenner. Folk kommer og går ustanselig, det er noe av det beste hovedstaden har å by på. Tenkte jeg da. Nå er det helt uvirkelig å tenke på at jeg faktisk gjorde det. Det virker som om det var en helt annen tid, selv om det bare er halvannen uke siden.

Dødstallene som fyker til værs, spesielt i Italia og Spania, minner oss om hvorfor vi må gjøre dette nå. Og mens smittetallene stiger og samfunn rundt om på kloden stenges mer og mer ned, blomstrer jorda. I Beijing er himmelen blitt blå igjen, i Venezia dukker delfiner opp i de nå folketomme kanalene. Og mens menneskene holder seg innendørs så kloden får en sårt trengt pustepause, kommer kreativiteten boblende til overflaten hos folk som sitter hjemme og ikke helt vet hva de skal finne på.

Og med så mye fint, morsomt og rart som dukker opp i diverse sosiale medier, tenker jeg at vi klarer dette en liten stund til.

Da jeg hørte Brothers in Arms på radioen her om dagen, fikk jeg lyst til å lage og spille inn en cover-versjon av den. Det gikk opp for meg at teksten passet bra til det vi sitter midt oppe i. Var litt usikker på om jeg skulle legge den ut, men tenkte «fuck it, hvorfor ikke».

Så jeg lar det være punktum for denne rare, absurde uka. Der de aller fleste heldigvis gjør det vi kan for å ta vare på hverandre.

«We are fools to make war on our brothers in arms…»

Ting vi klarer oss uten

Tenk på alt du så på som uunværlig for bare en måned siden. Tenk på alt du har tenkt at du ikke klarer deg uten. Og se på oss nå, her vi sitter innelåst og adskilt. Hvor lite som skal til for at vi kan finne glede i hverdagen.

Hvor mange ting vi klarer oss uten.

Pils en fredag ettermiddag. Spise indisk mat på restaurant, en økt på treningssenteret, bussen til jobben. Møte kompiser, en tur på byen, barnas korøvinger, fotballtreninger, Premier League og skiflyging på tv.

Se en Oscar-vinner på kino, konsert på Rockefeller, slå golfballer på Fornebu, svømme 1000 meter i basseng, gi en gammel venn en klem.

Plutselig var alt borte. Og på en måte har det skjedd nesten litt umerkelig. Fordi det virker som om vi kollektivt helt instinktivt har forstått hva som betyr noe, hva som faktisk er viktig for oss.

Tenk om noen hadde sagt for en måned siden at du ikke får lov til å ta en helgetur til København hvis du skulle få lyst. At du ikke kan fly noe sted i uoverskuelig framtid. At sommerferien din blir avlyst. Eller at EM i fotball ble utsatt. Du hadde reagert noe voldsomt, hadde du ikke?

Og nå sitter vi her i stuene våre. Skolene er stengt, ingen er ute i gatene, barna er hjemme, og det er jammen vi voksne også. Noen har trykket på den store resett-knappen. Og hva gjør vi? Jo, vi hjelper hverandre. Vi er sammen med våre nærmeste, hører om naboen trenger hjelp, synger sanger i bakgården. Tempoet er tatt ned til et minimum. Fra hverdagen i 90 kilometer i timen for bare noen uker siden, til en rolig sykkeltur på landeveien.

Det opprettes hjelpegrupper på Facebook, der folk som sitter innelåst plutselig får hjelp av vilt fremmede de aldri har møtt før. Det henger en lapp i bakgården.

Jeg tenker, her jeg sitter, at dette kommer til å forandre oss litt for alltid. For vil vi automatisk gå tilbake til det samme, gamle livet når viruset er borte?
Jeg har vondt for å tro det. Vi er noen tilpasningsdyktige jævler, vi mennesker. Og vi finner raskt ut hva vi greier oss uten. I hvertfall for en stund.

Men jeg skal ikke nekte. Jeg gleder meg fryktelig til vi kan gjøre dette igjen.

Håkan Hellström-konsert på Ullevi. Foto: privat.

Hjemmekontor, første skoledag og Fleksnes

Så var hverdagen her igjen. I dag har jeg både vært bedriftsleder, pappa, lærer, turguide mens en gammel Fleksnes-episode har surret i bakhodet.

Skjermdump, NRK TV.

Første smak av den nye hverdagen kom i dag. Med barn hjemme fra skolen, jeg som pappa/daglig leder/lærer/hushjelp. Ungene går på Vålerenga skole, en i tredjeklasse, en i sjuendeklasse – og jeg må si at jeg er veldig fornøyd og imponert av opplegget barna har fått fra dag én. Innmelding via app innen klokken ni, lærer tilgjengelig fram til klokken 15, detaljert plan for dagen delt inn i økter. Gym og alt. Noe voldsomt med push ups, sit-ups og det som verre er. Den yngste slengte seg med på opplegget og var helt knust etterpå. På en fin måte…:)

Selv om vi bor på ganske liten plass med mye ting og tang slengende rundt, gikk det overraskende greit. Vi lot tv, musikk og alt annet være avskrudd, og det var bemerkelsesverdig stille i lange perioder. De kan når de vil, tydeligvis!

Det eneste avbruddet var Erna Solbergs pressekonferanse for barna. For et fantastisk fint opplegg. Det må jeg virkelig si. Barna satt stille og fulgte med, og Erna svarte trygt, fint, lunt og med glimt i øyet. Rett og slett en veldig fin seanse. Og jeg håper virkelig ikke det blir den siste. Jeg skjønner at vår øverste leder har mye å henge fingrene i for tiden, men tenk om hun klarer å ta seg tid til akkurat dette med jevne mellomrom! Det hadde vært en innertier (og dessuten en potensielt genial manøver med tanke på fremtidige valg…😬)

For min egen del ble det et par møter via Skype i løpet av dagen, uten at jeg skal si så mye mer om det. Intervjuet av NRK Vestfold ble jeg også. I tillegg er gårsdagens bloggpost om Marianne og Fia plukket opp og publisert på Klikk.no, noe som er smigrende for en som startet med blogging bare for tre dager siden.

Og så var det dette med Fleksnes da. Hvor kommer han inn i bildet her, lurer du kanskje på? Jo, nå skal du høre. Den Fleksnes-episoden jeg har sett flest ganger, er den med tittel «Bare vi to?». Grunnen til at jeg har sett den så mange ganger er at farmor og farfar hadde tatt den opp på video. Og de tok ikke opp så mye annet jeg synes var spesielt morsomt som liten gutt. Femmila fra Holmenkollen med Gunde Svan og Den Spanske Flue med Øivind Blunck var ikke helt hundre prosent, for å si det sånn.

Men den Fleksnes-episoden, den var bra. Seff. Som alle Fleksnes-episoder er. Marve og Moder´n våkner en morgen og Oslo er tømt for folk. Gatene er tomme, det er ikke så mye som et prøvebilde på tv´en, radioen er taus og butikkene står helt ubevoktet. Det er rett og slett bare de to som er igjen på jorda. Noe som fører til en del hysteriske greier, med moder´n som vil være grevinne, Fleksnes som forsyner seg av kunst fra Nasjonalgalleriet og henger det i stua og alt. Fryktelig sterk episode rett og slett.

Så da vi skulle ha «storefri» i dag, bestemte jeg at vi skulle gå en tur rundt i området der vi bor. Fra Tøyen, via The Service Course i Kjølberggata (der noen gode kompiser har startet sykkelbutikk/café), videre opp til Kampen kirke, ned Normannsgata der vi bodde før, og tilbake til Tøyen igjen.

Det var en skikkelig koselig tur. Vi skravlet om løst og fast, og vi snakket ikke om noe som hadde med virus, stengte skoler eller andre nitriste ting å gjøre. Men så slo det meg. Det er jo ikke folk ute! Det er tomt over alt. På Tøyen Torg, i Kampens koselige trehusgater, overalt. Og det var da jeg kom på den Fleksnes-episoden. Den der Oslo er klinisk fri for mennesker. For det var sånn det så ut:

Etter at jeg begynte å tenke på Fleksnes klarte jeg ikke å slutte. Når jeg skriver dette er klokka ni på kvelden og jeg tenker at DER HAR VI LØSNINGEN!!!! For det er jo akkurat det som er løsningen på den tiden vi er inne i og skal fortsette å være i, i uoverskuelig framtid. Marve Fleksnes. Vi kan ikke se nyheter og lese om dystre rapporter og galloperende smitte-tall, alle sammen. Noen ganger må vi rett og slett bare skru av verden. Og skru på Fleksnes. Og jeg foreslår at dere begynner med episoden jeg har snakket om. «Bare vi to?»

DAAAAY O!!! https://tv.nrk.no/se?v=FUHA00008982&t=2s

Har vært innestengt i halvannet år – nå er det på an igjen

Det min søster og hennes familie har vært igjennom, og går igjennom akkurat nå, er påminnelsen til alle de der ute om hvorfor vi skal holde oss hjemme. Jeg håper du tar deg tid til å lese dette.

Jeg skal ikke begynne med første Mosebok her, i tilfelle du synes jeg går litt vel langt tilbake. Men litt bakgrunnsinfo må til.

Jeg har en søster. Hun heter Marianne. Hun har en mann som heter Markus, og sammen har de to barn som heter Syver og Fia. Fia er yngst, hun er fire år, og hun har allerede vært igjennom mer enn de fleste må tåle gjennom et helt liv. Nå som det endelig begynte å lysne i horisonten, ble det plutselig mørkt igjen.

For ett og et halvt år siden fikk Fia leukemi, og livene våre ble snudd på hodet. Hele slekta tok dette innover seg, men det sier seg selv at søsteren min og mannen hennes fikk det verst. Siden oktober 2018 har de bodd på sykehus eller i isolasjon hjemme i leiligheten i Oslo. Broren har måttet holde seg hjemme fra barnehagen i frykt for å ta med seg smitte hjem til lillesøster som ikke har immunforsvar. Smak på det. Siden oktober 2018. Med noen bittesmå unntak har hele familien vært avhengige av å holde seg isolert fra resten av verden fordi Fia rett og slett ikke tåler å bli syk. Ett og et halvt år.

Etterhvert kom det endelig noen gode nyheter. For Fia blir frisk, håret er tilbake, humøret er på topp, og hun er tilsynelatende veldig lite preget av det hun har gått gjennom. Hun er blid, takknemlig og veldig kontaktsøkende. Men også møkk lei av stua hjemme på Hauketo og korridorene på Rikshospitalet. Akkurat som mammaen og pappaen sin.

Så da det bød seg en mulighet til å leie en hytte på fjellet for ett år, var det som å få nøkkel til himmelriket for Marianne og Markus. Som elsker friluftsliv, turer og og fjellet – og har lengtet etter dette mer enn noe annet de siste 17 månedene innendørs med Peppa gris på repeat.

Fia og jeg på hyttetur for to uker siden. Det er nesten ikke til å tro hvor mye som har skjedd i verden siden den gang…

De vi skal beskytte

Fia er, som du sikkert har skjønt, i risikogruppen for koronaviruset. Det er sånne som Fia alle tiltakene som er satt inn er til for å beskytte. Det er på grunn av sånne som Fia vi skal holde oss innendørs selv om det er kjedelig. Det er for sånne som Fia at vi skal holde ungene våre inne, og helst ikke sammen med andre barn i det hele tatt. Det er på grunn av sånne som Fia vi ikke skal gå på restaurant, konsert, ta hverandre i hendene eller ta t-banen ned til sentrum.

I Oslo løper barna rundt på lekeplassene og i parkene. Det samme i borettslagene rundt omkring. «For barna er jo ikke i faresonen». Utenfor kjøkkenvinduet til min søster er det akkurat det samme. Heldigvis har de hytta på fjellet de har leid ut 2020. Langt fra folk, med masse plass til barna, Fia i sikkerhet og godt isolert fra alt som kan bære med seg virus, og mamma og pappa kan til og med få seg en liten skitur en sjelden gang – når situasjonen tillater det.

Det er jammen godt de har denne hytta. Det har de fortjent etter halvannet år innestengt med kreft og Sauen Shaun.
Så de dro opp. Og etter et par dager kom beskjeden om at det bare er å pelle seg ned igjen. For etter at tusenvis av østlandsfolk har rømt til hyttene sine på fjellet, er det ikke stort annet å gjøre.

Min søster skjønner hvorfor. Men det er ikke mindre bittert av den grunn. For de gjorde det for å komme seg unna smittefare, samtidig som de skulle slippe de samme klaustrofobiske omgivelsene de har omgitt seg med i en liten evighet.

Samtidig vet de at hjemme i Oslo hører ikke folk på myndighetene. Barna leker i gatene, i parkene, i borettslagene.

Når vi som ikke har hatt syke barn blir bedt om å holde barna inne og separert fra andre i to uker, kan vi jo tenke på det lille Fia har vært igjennom det siste halvannet året. Hvis Fia, Syver, Markus og Marianne har klart det siden oktober 2018, synes jeg vi bør klare å gjøre det samme til 26. mars.

Fordi det er sånne som Fia vi skal beskytte.

Jeg legger ved facebook-posten til Marianne til slutt. Den kan være grei å ha i bakhodet når man vurderer om ungene skal få leke med nabogutten.

Visdomsord på en søndag

Screenshot fra Facebook, kilde ukjent.

Jeg ble sendt hjem etter seks uker på rekruttskolen på Værnes i 1997, nå får jeg endelig muligheten til å gjøre det godt igjen.

Når det gjelder ungene har det vært tilløp til krigstilstander på morgenkvisten her. Åtteåringer og tolvåringer vil ikke se de samme filmene. Endte opp med et kompromiss det lukter høytid av. Vi tente opp resten av kongerøkelsen, fant noen pepperkaker og satte på Jul i Flåklypa. Spesielt ryddig er det ikke her nå, men det ble ihvertfall fred.

Nå skal jeg jobbe litt.

Hva skal dere bruke søndagen til? Legg igjen kommentar i feltet under🎅🏻

Du skal ikke hamstre (men det er ikke pent å hetse folk heller)

Jeg vil gjerne si noen ord om hamstring. Og da mener jeg ikke senen som sitter på baksiden av rompa/låret.

For etter at nyheten om stengte skoler kom på torsdag, var det som et cue til folk der ute om å haste til dagligvarebutikkene og raske til seg så mye som mulig av nødvendigheter. I sosiale medier dukket det opp bilder av tomme hyller akkompagnert av illsinte kommentarer om hvor flaue folk var å bo i et land fullt av grådige egoister.

Jeg dro på butikken selv. Parkeringsplassen var full, butikken var tom – for varer. Ikke helt tom, selvsagt. Men det var et sparsommelig utvalg. Men de jeg så i butikken slo meg ikke som grådige egoister. De var folk som deg og meg som visste de nå må handle inn for en tid fremover. De hadde kanskje to pakker tørkerull i stedet for én. Fire bokser leverpostei i stedet for to. Og et par pakker med mel og tørrgjær sånn for sikkerhetsskyld. Det er rart med det, det skjer noe når du plutselig ser at det er veldig lite igjen av det du skal ha.

Men jeg så ingen som kjøpte lapskaus, trøndersodd og Joikakaker for 20.000 kroner. Eller som sloss om dopapir og femlitersdunker med vann.
Jeg så vanlige folk med en bekymret rynke i panna som klødde seg i bakhodet og tenkte «er det noe mer jeg bør ta med meg når jeg først er her?»

I sosiale medier, det være seg Twitter, Facebook eller Instagram florerer det av rasende folk fra ukledelige høye hester som ikke vet hva stygt de skal se om de som handler mer enn de trenger. Det gikk sport i det. Og selv om jeg er enig i at man ikke trenger å kjøpe 1000 bokser med tomatbønner på én gang, mener jeg altså at dette tilhører sjeldenhetene.

I etterkant av dette har jeg tenkt litt, og funnet ut at jeg savner et spørsmål fra pressen. Fordi jeg synes det er så rart at alle uten å mukke skal akseptere at «slapp av folkens, vi har nok mat og butikkene kommer til å være åpne». For burde man ikke diskutert akkurat det? Hvorfor finnes det en «garanti» for at dagligvarebutikkene vil holde åpent med fullt utvalg i uoverskuelig framtid når vi vet hvor fort ting har forandret seg bare på noen få dager?
Det er bare en drøy uke siden det nesten ikke var satt i verk noen tiltak i det hele tatt – til nå hvor skolene er stengt, heimevernet står på Gardermoen og grensene stenges over hele Europa. I Italia, som bare hadde 300 smittede for kort tid tilbake, er hele landet nå i fullstendig lock-down. Butikkene der er stengt.

Hva skjer her når de som jobber på Kiwi, Meny, Rema og alle de andre stedene, får påvist koronasmitte og hele staben må i karantene? Hvem skal jobbe i butikken da?

Jeg mener overhodet ikke å fyre oppunder noe frykt her. Jeg mener ikke at vi skal føle panikk. Men jeg synes at akkurat nå virker det ganske naivt å tro at når det gjelder dagligvarehandel så vil alt fortsette som før inn i evigheten mens alt rundt stenges.

Det må være lov å spørre, tenker jeg. Det vil si, jeg synes vi bør spørre om blant annet dette. «Hva skjer når vi er nødt til å stenge butikkene, hva slags plan foreligger da?»

Mens jeg har grublet over dette og andre ting, har jeg tilbragt lørdagen med jentene. Jenny er 8, Johanne er 12, og vi har vært mye inne. Jeg lot dem være hjemme mens jeg dro på butikken (sorry nå lover jeg at jeg er ferdig å snakke om butikk…) og handlet middag og lørdagsgodt, så dro vi ut i Tøyenparken og syklet og jaktet Pokemon. Jeg hadde til og med med gitaren, så vi satt og spilte og sang litt på en benk en liten stund. Veldig koselig, men også veldig rart å se at det er såpass få folk ute på en lørdag.

På vei hjem tenkte vi å stikke innom Postkontoret på Tøyen der de har verdens beste pizza. Vi gjør det en gang i blant. Men så kom vi kjapt på at «nei, det kan vi jo ikke nå lenger…»

Så da gikk vi hjem i stedet. Lagde spaghetti og så på Alle mot én uten publikum.

Jeg har forresten lest et par gode artikler i dag. Poster link til en av dem her. https://www.vg.no/nyheter/i/EWnEal/italiensk-lege-til-norge-vaer-saa-snill-forbered-dere

Det er dyster lesning, og jeg har bestemt meg for at vi må passe på at det ikke bare blir virusprat med barna. Men jeg er ikke fan av å pynte for mye på sannheten heller. For det er ramme alvor, og det er greit at ungene skjønner det. Er man lur og varsom klarer man å forklare det til de små uten å skremme livet av dem samtidig.

Takk for i dag.

Magnus

Det hjelper ikke alltid med hjelm

Dette er meg. Jeg heter Magnus Sveen, har vært journalist hele livet men aldri skrevet blogg. Hjelmen jeg har på meg er min fars gamle «pølsehjelm», sånne man brukte da man hoppet på ski i gamledager. Jeg tenkte dette kunne være et greit utgangspunkt for mitt aller første innlegg. For nå er det liksom på med hjelmen for alle sammen. Ikke at det kommer til å hjelpe. Men slik det ser ut nå hjelper denne gamle hjelmen akkurat like lite eller like mye som mye annet.

Det samme kan vel sies om denne bloggen. For hva vil det hjelpe med nok en blogg skrevet av en fyr som er like gammel som Elvis var da han tok kvelden? I det vide og brede sannsynligvis ingenting. Men jeg vet det er mange som er i samme situasjon som meg der ute. Voksen mann med to barn som lurer på hva i all verden som foregår, uten at vi voksne har svaret vi heller. Det eneste som er sikkert (tror jeg da…) er at koronaens tid dessverre bare er i sin spede begynnelse. Så derfor skriver jeg en dagbok i koronaens tid.

I beste fall kan journalisten i meg stille noen spørsmål som kanskje ikke tas opp av mediene, og pappa-Magnus kan tenke høyt og dele opplevelser om hvordan det er å oppdra to små mens verden rundt oss virker som om den faller sammen.

Jeg vet at jeg er god til å skrive, og det verste som kan skje er at det virker terpaeutisk for meg selv og at det bare er jeg og foreldrene mine som leser den.

Nå som barna skal være hjemme fra skolen i uoverskuelig framtid kan terapi fort komme godt med… Det er i hvertfall lov å håpe.