Den rareste uka

Dette er den rareste uka jeg noengang har opplevd. Oppi alt det fæle er det mye fint. Og oppi alt det fine er det mye fælt. Og hele denne absurde tilværelsen har sannsynligvis bare akkurat startet…

Da jeg startet denne bloggen forrige helg var planen egentlig å legge ut noe hver dag, eller i hvertfall så ofte som mulig. Om små ting, store ting, viktige ting og helt banale og uviktige ting. Men plutselig ble det så mye på alle kanter, så jeg måtte ta en liten pause. Det er ikke enkelt å fordøye alt fortløpende hele tiden. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb også, så når arbeidsdagen har vært slutt (ofte sent) har jeg ikke hatt overskudd til å sette meg ned og skrive.

Nå er den rareste uka, den første av fler, over. I morgen begynner en ny.

Jeg har tenkt mye på hvordan dette samler mennesker på en måte vi sannsynligvis aldri før har sett. Samtidig som vi holdes adskilt og separert. Manet til innsats av en felles fiende – en felles fiende som ikke er et menneske, en ideologi, en politisk bevegelse eller hissige krigsherrer. Måten vi reagerer på er lik over hele verden. Vi holder oss inne, vi slutter å klemme hverandre og vi finner opp nye måter å vise hverandre at vi bryr oss. Enten det er ved å spille konsert på balkongen eller arrangere «sosiale» sammenkomster via Facetime, Messenger og Skype. Og jeg lurer fælt på hvordan dette kommer til å endre oppførselen og adferden vår også etter at alt dette er over. For akkurat nå virker det absurd å dra på konsert med tusener av andre mennesker, ikke vaske hendene hundre ganger per dag eller sette seg på et utested der du ikke vet hvordan renholdet er.

Bare noen dager før alt ble låst ned den 12. mars, var jeg på Mathallen i Oslo. Det var fremdeles yrende liv, folk går og bestiller all verdens retter og setter seg ned ved langbord sammen med folk de ikke kjenner. Folk kommer og går ustanselig, det er noe av det beste hovedstaden har å by på. Tenkte jeg da. Nå er det helt uvirkelig å tenke på at jeg faktisk gjorde det. Det virker som om det var en helt annen tid, selv om det bare er halvannen uke siden.

Dødstallene som fyker til værs, spesielt i Italia og Spania, minner oss om hvorfor vi må gjøre dette nå. Og mens smittetallene stiger og samfunn rundt om på kloden stenges mer og mer ned, blomstrer jorda. I Beijing er himmelen blitt blå igjen, i Venezia dukker delfiner opp i de nå folketomme kanalene. Og mens menneskene holder seg innendørs så kloden får en sårt trengt pustepause, kommer kreativiteten boblende til overflaten hos folk som sitter hjemme og ikke helt vet hva de skal finne på.

Og med så mye fint, morsomt og rart som dukker opp i diverse sosiale medier, tenker jeg at vi klarer dette en liten stund til.

Da jeg hørte Brothers in Arms på radioen her om dagen, fikk jeg lyst til å lage og spille inn en cover-versjon av den. Det gikk opp for meg at teksten passet bra til det vi sitter midt oppe i. Var litt usikker på om jeg skulle legge den ut, men tenkte «fuck it, hvorfor ikke».

Så jeg lar det være punktum for denne rare, absurde uka. Der de aller fleste heldigvis gjør det vi kan for å ta vare på hverandre.

«We are fools to make war on our brothers in arms…»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *