Første skoledag

Det var nesten som en slags blanding av 17. mai og første skoledag. Spente barn på trygg avstand til hverandre, dirrende av lykke over å være tilbake på skolen.

Det siste niåringen sa før hun sovnet (altfor) sent i går kveld var «jeg kan ikke tro at det er skole i morgen!». Kjolen og strømpebuksa var allerede lagt fram, matpakken nøye planlagt. En skive med skinkeost, en med peanøttsmør, en halv banan og en liten boks med bringebær. Ipaden i laderen, pennalet på plass i sekken, nytt regntøy kjøpt inn og hengt i pose på utgangsdøra.

Hun som har vært vanskeligere og vanskeligere å få opp av senga for hver dag som har gått de siste ukene, spratt opp før vekkerklokka. Vi tok oss god tid, snakket lenge ved frokostbordet før vi vendte nesa mot Vålerenga skole.

Hver gang jeg går inn Vålerenga-parken, forbi kirken og opp mot skolegården, tenker jeg at barna mine går på Norges fineste skole. Den grønne, store parken med den ærverdige kirken. Tusenvis av kvadratmeter med boltreplass og utsikt over Oslofjorden. Vi har gått tur innom der et par ganger i løpet av de siste ukene. Da har skolegården vært tom. I dag var den full av liv.

Til tonene av «Vålerenga kjerke» kom skolens 1. – 4. klassinger spent tuslende mot det området i skolegården de hadde fått beskjed om å møte opp. «Jeg har lyst til å gi deg en klem, men det kan vi ikke!» ropte en av venninnene.

Flagget vaiet. Det vil si, det var bare en vimpel, men den gjorde samme nytten. «Det var mange som tok veien, som følte de måtte dra opp til småhus og stille gater mellom Galgeberg og Etterstad» lød over anlegget mens nynnende og smårørte foreldre sto og betraktet det hele.

Glade barn, grønt gress, bjørk i blomstring, skolesekker, musefletter, nye sko og fine jakker.

Dette er den fineste dagen på det jeg kan huske. I dag fikk barna våre livene sine tilbake. Nå blir alt bedre.

❤️

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *