Det hjelper ikke alltid med hjelm

Dette er meg. Jeg heter Magnus Sveen, har vært journalist hele livet men aldri skrevet blogg. Hjelmen jeg har på meg er min fars gamle «pølsehjelm», sånne man brukte da man hoppet på ski i gamledager. Jeg tenkte dette kunne være et greit utgangspunkt for mitt aller første innlegg. For nå er det liksom på med hjelmen for alle sammen. Ikke at det kommer til å hjelpe. Men slik det ser ut nå hjelper denne gamle hjelmen akkurat like lite eller like mye som mye annet.

Det samme kan vel sies om denne bloggen. For hva vil det hjelpe med nok en blogg skrevet av en fyr som er like gammel som Elvis var da han tok kvelden? I det vide og brede sannsynligvis ingenting. Men jeg vet det er mange som er i samme situasjon som meg der ute. Voksen mann med to barn som lurer på hva i all verden som foregår, uten at vi voksne har svaret vi heller. Det eneste som er sikkert (tror jeg da…) er at koronaens tid dessverre bare er i sin spede begynnelse. Så derfor skriver jeg en dagbok i koronaens tid.

I beste fall kan journalisten i meg stille noen spørsmål som kanskje ikke tas opp av mediene, og pappa-Magnus kan tenke høyt og dele opplevelser om hvordan det er å oppdra to små mens verden rundt oss virker som om den faller sammen.

Jeg vet at jeg er god til å skrive, og det verste som kan skje er at det virker terpaeutisk for meg selv og at det bare er jeg og foreldrene mine som leser den.

Nå som barna skal være hjemme fra skolen i uoverskuelig framtid kan terapi fort komme godt med… Det er i hvertfall lov å håpe.