Den rareste uka

Dette er den rareste uka jeg noengang har opplevd. Oppi alt det fæle er det mye fint. Og oppi alt det fine er det mye fælt. Og hele denne absurde tilværelsen har sannsynligvis bare akkurat startet…

Da jeg startet denne bloggen forrige helg var planen egentlig å legge ut noe hver dag, eller i hvertfall så ofte som mulig. Om små ting, store ting, viktige ting og helt banale og uviktige ting. Men plutselig ble det så mye på alle kanter, så jeg måtte ta en liten pause. Det er ikke enkelt å fordøye alt fortløpende hele tiden. Jeg har hatt veldig mye å gjøre på jobb også, så når arbeidsdagen har vært slutt (ofte sent) har jeg ikke hatt overskudd til å sette meg ned og skrive.

Nå er den rareste uka, den første av fler, over. I morgen begynner en ny.

Jeg har tenkt mye på hvordan dette samler mennesker på en måte vi sannsynligvis aldri før har sett. Samtidig som vi holdes adskilt og separert. Manet til innsats av en felles fiende – en felles fiende som ikke er et menneske, en ideologi, en politisk bevegelse eller hissige krigsherrer. Måten vi reagerer på er lik over hele verden. Vi holder oss inne, vi slutter å klemme hverandre og vi finner opp nye måter å vise hverandre at vi bryr oss. Enten det er ved å spille konsert på balkongen eller arrangere «sosiale» sammenkomster via Facetime, Messenger og Skype. Og jeg lurer fælt på hvordan dette kommer til å endre oppførselen og adferden vår også etter at alt dette er over. For akkurat nå virker det absurd å dra på konsert med tusener av andre mennesker, ikke vaske hendene hundre ganger per dag eller sette seg på et utested der du ikke vet hvordan renholdet er.

Bare noen dager før alt ble låst ned den 12. mars, var jeg på Mathallen i Oslo. Det var fremdeles yrende liv, folk går og bestiller all verdens retter og setter seg ned ved langbord sammen med folk de ikke kjenner. Folk kommer og går ustanselig, det er noe av det beste hovedstaden har å by på. Tenkte jeg da. Nå er det helt uvirkelig å tenke på at jeg faktisk gjorde det. Det virker som om det var en helt annen tid, selv om det bare er halvannen uke siden.

Dødstallene som fyker til værs, spesielt i Italia og Spania, minner oss om hvorfor vi må gjøre dette nå. Og mens smittetallene stiger og samfunn rundt om på kloden stenges mer og mer ned, blomstrer jorda. I Beijing er himmelen blitt blå igjen, i Venezia dukker delfiner opp i de nå folketomme kanalene. Og mens menneskene holder seg innendørs så kloden får en sårt trengt pustepause, kommer kreativiteten boblende til overflaten hos folk som sitter hjemme og ikke helt vet hva de skal finne på.

Og med så mye fint, morsomt og rart som dukker opp i diverse sosiale medier, tenker jeg at vi klarer dette en liten stund til.

Da jeg hørte Brothers in Arms på radioen her om dagen, fikk jeg lyst til å lage og spille inn en cover-versjon av den. Det gikk opp for meg at teksten passet bra til det vi sitter midt oppe i. Var litt usikker på om jeg skulle legge den ut, men tenkte «fuck it, hvorfor ikke».

Så jeg lar det være punktum for denne rare, absurde uka. Der de aller fleste heldigvis gjør det vi kan for å ta vare på hverandre.

«We are fools to make war on our brothers in arms…»

Du skal ikke hamstre (men det er ikke pent å hetse folk heller)

Jeg vil gjerne si noen ord om hamstring. Og da mener jeg ikke senen som sitter på baksiden av rompa/låret.

For etter at nyheten om stengte skoler kom på torsdag, var det som et cue til folk der ute om å haste til dagligvarebutikkene og raske til seg så mye som mulig av nødvendigheter. I sosiale medier dukket det opp bilder av tomme hyller akkompagnert av illsinte kommentarer om hvor flaue folk var å bo i et land fullt av grådige egoister.

Jeg dro på butikken selv. Parkeringsplassen var full, butikken var tom – for varer. Ikke helt tom, selvsagt. Men det var et sparsommelig utvalg. Men de jeg så i butikken slo meg ikke som grådige egoister. De var folk som deg og meg som visste de nå må handle inn for en tid fremover. De hadde kanskje to pakker tørkerull i stedet for én. Fire bokser leverpostei i stedet for to. Og et par pakker med mel og tørrgjær sånn for sikkerhetsskyld. Det er rart med det, det skjer noe når du plutselig ser at det er veldig lite igjen av det du skal ha.

Men jeg så ingen som kjøpte lapskaus, trøndersodd og Joikakaker for 20.000 kroner. Eller som sloss om dopapir og femlitersdunker med vann.
Jeg så vanlige folk med en bekymret rynke i panna som klødde seg i bakhodet og tenkte «er det noe mer jeg bør ta med meg når jeg først er her?»

I sosiale medier, det være seg Twitter, Facebook eller Instagram florerer det av rasende folk fra ukledelige høye hester som ikke vet hva stygt de skal se om de som handler mer enn de trenger. Det gikk sport i det. Og selv om jeg er enig i at man ikke trenger å kjøpe 1000 bokser med tomatbønner på én gang, mener jeg altså at dette tilhører sjeldenhetene.

I etterkant av dette har jeg tenkt litt, og funnet ut at jeg savner et spørsmål fra pressen. Fordi jeg synes det er så rart at alle uten å mukke skal akseptere at «slapp av folkens, vi har nok mat og butikkene kommer til å være åpne». For burde man ikke diskutert akkurat det? Hvorfor finnes det en «garanti» for at dagligvarebutikkene vil holde åpent med fullt utvalg i uoverskuelig framtid når vi vet hvor fort ting har forandret seg bare på noen få dager?
Det er bare en drøy uke siden det nesten ikke var satt i verk noen tiltak i det hele tatt – til nå hvor skolene er stengt, heimevernet står på Gardermoen og grensene stenges over hele Europa. I Italia, som bare hadde 300 smittede for kort tid tilbake, er hele landet nå i fullstendig lock-down. Butikkene der er stengt.

Hva skjer her når de som jobber på Kiwi, Meny, Rema og alle de andre stedene, får påvist koronasmitte og hele staben må i karantene? Hvem skal jobbe i butikken da?

Jeg mener overhodet ikke å fyre oppunder noe frykt her. Jeg mener ikke at vi skal føle panikk. Men jeg synes at akkurat nå virker det ganske naivt å tro at når det gjelder dagligvarehandel så vil alt fortsette som før inn i evigheten mens alt rundt stenges.

Det må være lov å spørre, tenker jeg. Det vil si, jeg synes vi bør spørre om blant annet dette. «Hva skjer når vi er nødt til å stenge butikkene, hva slags plan foreligger da?»

Mens jeg har grublet over dette og andre ting, har jeg tilbragt lørdagen med jentene. Jenny er 8, Johanne er 12, og vi har vært mye inne. Jeg lot dem være hjemme mens jeg dro på butikken (sorry nå lover jeg at jeg er ferdig å snakke om butikk…) og handlet middag og lørdagsgodt, så dro vi ut i Tøyenparken og syklet og jaktet Pokemon. Jeg hadde til og med med gitaren, så vi satt og spilte og sang litt på en benk en liten stund. Veldig koselig, men også veldig rart å se at det er såpass få folk ute på en lørdag.

På vei hjem tenkte vi å stikke innom Postkontoret på Tøyen der de har verdens beste pizza. Vi gjør det en gang i blant. Men så kom vi kjapt på at «nei, det kan vi jo ikke nå lenger…»

Så da gikk vi hjem i stedet. Lagde spaghetti og så på Alle mot én uten publikum.

Jeg har forresten lest et par gode artikler i dag. Poster link til en av dem her. https://www.vg.no/nyheter/i/EWnEal/italiensk-lege-til-norge-vaer-saa-snill-forbered-dere

Det er dyster lesning, og jeg har bestemt meg for at vi må passe på at det ikke bare blir virusprat med barna. Men jeg er ikke fan av å pynte for mye på sannheten heller. For det er ramme alvor, og det er greit at ungene skjønner det. Er man lur og varsom klarer man å forklare det til de små uten å skremme livet av dem samtidig.

Takk for i dag.

Magnus

Det hjelper ikke alltid med hjelm

Dette er meg. Jeg heter Magnus Sveen, har vært journalist hele livet men aldri skrevet blogg. Hjelmen jeg har på meg er min fars gamle «pølsehjelm», sånne man brukte da man hoppet på ski i gamledager. Jeg tenkte dette kunne være et greit utgangspunkt for mitt aller første innlegg. For nå er det liksom på med hjelmen for alle sammen. Ikke at det kommer til å hjelpe. Men slik det ser ut nå hjelper denne gamle hjelmen akkurat like lite eller like mye som mye annet.

Det samme kan vel sies om denne bloggen. For hva vil det hjelpe med nok en blogg skrevet av en fyr som er like gammel som Elvis var da han tok kvelden? I det vide og brede sannsynligvis ingenting. Men jeg vet det er mange som er i samme situasjon som meg der ute. Voksen mann med to barn som lurer på hva i all verden som foregår, uten at vi voksne har svaret vi heller. Det eneste som er sikkert (tror jeg da…) er at koronaens tid dessverre bare er i sin spede begynnelse. Så derfor skriver jeg en dagbok i koronaens tid.

I beste fall kan journalisten i meg stille noen spørsmål som kanskje ikke tas opp av mediene, og pappa-Magnus kan tenke høyt og dele opplevelser om hvordan det er å oppdra to små mens verden rundt oss virker som om den faller sammen.

Jeg vet at jeg er god til å skrive, og det verste som kan skje er at det virker terpaeutisk for meg selv og at det bare er jeg og foreldrene mine som leser den.

Nå som barna skal være hjemme fra skolen i uoverskuelig framtid kan terapi fort komme godt med… Det er i hvertfall lov å håpe.