Har vært innestengt i halvannet år – nå er det på an igjen

Det min søster og hennes familie har vært igjennom, og går igjennom akkurat nå, er påminnelsen til alle de der ute om hvorfor vi skal holde oss hjemme. Jeg håper du tar deg tid til å lese dette.

Jeg skal ikke begynne med første Mosebok her, i tilfelle du synes jeg går litt vel langt tilbake. Men litt bakgrunnsinfo må til.

Jeg har en søster. Hun heter Marianne. Hun har en mann som heter Markus, og sammen har de to barn som heter Syver og Fia. Fia er yngst, hun er fire år, og hun har allerede vært igjennom mer enn de fleste må tåle gjennom et helt liv. Nå som det endelig begynte å lysne i horisonten, ble det plutselig mørkt igjen.

For ett og et halvt år siden fikk Fia leukemi, og livene våre ble snudd på hodet. Hele slekta tok dette innover seg, men det sier seg selv at søsteren min og mannen hennes fikk det verst. Siden oktober 2018 har de bodd på sykehus eller i isolasjon hjemme i leiligheten i Oslo. Broren har måttet holde seg hjemme fra barnehagen i frykt for å ta med seg smitte hjem til lillesøster som ikke har immunforsvar. Smak på det. Siden oktober 2018. Med noen bittesmå unntak har hele familien vært avhengige av å holde seg isolert fra resten av verden fordi Fia rett og slett ikke tåler å bli syk. Ett og et halvt år.

Etterhvert kom det endelig noen gode nyheter. For Fia blir frisk, håret er tilbake, humøret er på topp, og hun er tilsynelatende veldig lite preget av det hun har gått gjennom. Hun er blid, takknemlig og veldig kontaktsøkende. Men også møkk lei av stua hjemme på Hauketo og korridorene på Rikshospitalet. Akkurat som mammaen og pappaen sin.

Så da det bød seg en mulighet til å leie en hytte på fjellet for ett år, var det som å få nøkkel til himmelriket for Marianne og Markus. Som elsker friluftsliv, turer og og fjellet – og har lengtet etter dette mer enn noe annet de siste 17 månedene innendørs med Peppa gris på repeat.

Fia og jeg på hyttetur for to uker siden. Det er nesten ikke til å tro hvor mye som har skjedd i verden siden den gang…

De vi skal beskytte

Fia er, som du sikkert har skjønt, i risikogruppen for koronaviruset. Det er sånne som Fia alle tiltakene som er satt inn er til for å beskytte. Det er på grunn av sånne som Fia vi skal holde oss innendørs selv om det er kjedelig. Det er for sånne som Fia at vi skal holde ungene våre inne, og helst ikke sammen med andre barn i det hele tatt. Det er på grunn av sånne som Fia vi ikke skal gå på restaurant, konsert, ta hverandre i hendene eller ta t-banen ned til sentrum.

I Oslo løper barna rundt på lekeplassene og i parkene. Det samme i borettslagene rundt omkring. «For barna er jo ikke i faresonen». Utenfor kjøkkenvinduet til min søster er det akkurat det samme. Heldigvis har de hytta på fjellet de har leid ut 2020. Langt fra folk, med masse plass til barna, Fia i sikkerhet og godt isolert fra alt som kan bære med seg virus, og mamma og pappa kan til og med få seg en liten skitur en sjelden gang – når situasjonen tillater det.

Det er jammen godt de har denne hytta. Det har de fortjent etter halvannet år innestengt med kreft og Sauen Shaun.
Så de dro opp. Og etter et par dager kom beskjeden om at det bare er å pelle seg ned igjen. For etter at tusenvis av østlandsfolk har rømt til hyttene sine på fjellet, er det ikke stort annet å gjøre.

Min søster skjønner hvorfor. Men det er ikke mindre bittert av den grunn. For de gjorde det for å komme seg unna smittefare, samtidig som de skulle slippe de samme klaustrofobiske omgivelsene de har omgitt seg med i en liten evighet.

Samtidig vet de at hjemme i Oslo hører ikke folk på myndighetene. Barna leker i gatene, i parkene, i borettslagene.

Når vi som ikke har hatt syke barn blir bedt om å holde barna inne og separert fra andre i to uker, kan vi jo tenke på det lille Fia har vært igjennom det siste halvannet året. Hvis Fia, Syver, Markus og Marianne har klart det siden oktober 2018, synes jeg vi bør klare å gjøre det samme til 26. mars.

Fordi det er sånne som Fia vi skal beskytte.

Jeg legger ved facebook-posten til Marianne til slutt. Den kan være grei å ha i bakhodet når man vurderer om ungene skal få leke med nabogutten.

Du skal ikke hamstre (men det er ikke pent å hetse folk heller)

Jeg vil gjerne si noen ord om hamstring. Og da mener jeg ikke senen som sitter på baksiden av rompa/låret.

For etter at nyheten om stengte skoler kom på torsdag, var det som et cue til folk der ute om å haste til dagligvarebutikkene og raske til seg så mye som mulig av nødvendigheter. I sosiale medier dukket det opp bilder av tomme hyller akkompagnert av illsinte kommentarer om hvor flaue folk var å bo i et land fullt av grådige egoister.

Jeg dro på butikken selv. Parkeringsplassen var full, butikken var tom – for varer. Ikke helt tom, selvsagt. Men det var et sparsommelig utvalg. Men de jeg så i butikken slo meg ikke som grådige egoister. De var folk som deg og meg som visste de nå må handle inn for en tid fremover. De hadde kanskje to pakker tørkerull i stedet for én. Fire bokser leverpostei i stedet for to. Og et par pakker med mel og tørrgjær sånn for sikkerhetsskyld. Det er rart med det, det skjer noe når du plutselig ser at det er veldig lite igjen av det du skal ha.

Men jeg så ingen som kjøpte lapskaus, trøndersodd og Joikakaker for 20.000 kroner. Eller som sloss om dopapir og femlitersdunker med vann.
Jeg så vanlige folk med en bekymret rynke i panna som klødde seg i bakhodet og tenkte «er det noe mer jeg bør ta med meg når jeg først er her?»

I sosiale medier, det være seg Twitter, Facebook eller Instagram florerer det av rasende folk fra ukledelige høye hester som ikke vet hva stygt de skal se om de som handler mer enn de trenger. Det gikk sport i det. Og selv om jeg er enig i at man ikke trenger å kjøpe 1000 bokser med tomatbønner på én gang, mener jeg altså at dette tilhører sjeldenhetene.

I etterkant av dette har jeg tenkt litt, og funnet ut at jeg savner et spørsmål fra pressen. Fordi jeg synes det er så rart at alle uten å mukke skal akseptere at «slapp av folkens, vi har nok mat og butikkene kommer til å være åpne». For burde man ikke diskutert akkurat det? Hvorfor finnes det en «garanti» for at dagligvarebutikkene vil holde åpent med fullt utvalg i uoverskuelig framtid når vi vet hvor fort ting har forandret seg bare på noen få dager?
Det er bare en drøy uke siden det nesten ikke var satt i verk noen tiltak i det hele tatt – til nå hvor skolene er stengt, heimevernet står på Gardermoen og grensene stenges over hele Europa. I Italia, som bare hadde 300 smittede for kort tid tilbake, er hele landet nå i fullstendig lock-down. Butikkene der er stengt.

Hva skjer her når de som jobber på Kiwi, Meny, Rema og alle de andre stedene, får påvist koronasmitte og hele staben må i karantene? Hvem skal jobbe i butikken da?

Jeg mener overhodet ikke å fyre oppunder noe frykt her. Jeg mener ikke at vi skal føle panikk. Men jeg synes at akkurat nå virker det ganske naivt å tro at når det gjelder dagligvarehandel så vil alt fortsette som før inn i evigheten mens alt rundt stenges.

Det må være lov å spørre, tenker jeg. Det vil si, jeg synes vi bør spørre om blant annet dette. «Hva skjer når vi er nødt til å stenge butikkene, hva slags plan foreligger da?»

Mens jeg har grublet over dette og andre ting, har jeg tilbragt lørdagen med jentene. Jenny er 8, Johanne er 12, og vi har vært mye inne. Jeg lot dem være hjemme mens jeg dro på butikken (sorry nå lover jeg at jeg er ferdig å snakke om butikk…) og handlet middag og lørdagsgodt, så dro vi ut i Tøyenparken og syklet og jaktet Pokemon. Jeg hadde til og med med gitaren, så vi satt og spilte og sang litt på en benk en liten stund. Veldig koselig, men også veldig rart å se at det er såpass få folk ute på en lørdag.

På vei hjem tenkte vi å stikke innom Postkontoret på Tøyen der de har verdens beste pizza. Vi gjør det en gang i blant. Men så kom vi kjapt på at «nei, det kan vi jo ikke nå lenger…»

Så da gikk vi hjem i stedet. Lagde spaghetti og så på Alle mot én uten publikum.

Jeg har forresten lest et par gode artikler i dag. Poster link til en av dem her. https://www.vg.no/nyheter/i/EWnEal/italiensk-lege-til-norge-vaer-saa-snill-forbered-dere

Det er dyster lesning, og jeg har bestemt meg for at vi må passe på at det ikke bare blir virusprat med barna. Men jeg er ikke fan av å pynte for mye på sannheten heller. For det er ramme alvor, og det er greit at ungene skjønner det. Er man lur og varsom klarer man å forklare det til de små uten å skremme livet av dem samtidig.

Takk for i dag.

Magnus

Det hjelper ikke alltid med hjelm

Dette er meg. Jeg heter Magnus Sveen, har vært journalist hele livet men aldri skrevet blogg. Hjelmen jeg har på meg er min fars gamle «pølsehjelm», sånne man brukte da man hoppet på ski i gamledager. Jeg tenkte dette kunne være et greit utgangspunkt for mitt aller første innlegg. For nå er det liksom på med hjelmen for alle sammen. Ikke at det kommer til å hjelpe. Men slik det ser ut nå hjelper denne gamle hjelmen akkurat like lite eller like mye som mye annet.

Det samme kan vel sies om denne bloggen. For hva vil det hjelpe med nok en blogg skrevet av en fyr som er like gammel som Elvis var da han tok kvelden? I det vide og brede sannsynligvis ingenting. Men jeg vet det er mange som er i samme situasjon som meg der ute. Voksen mann med to barn som lurer på hva i all verden som foregår, uten at vi voksne har svaret vi heller. Det eneste som er sikkert (tror jeg da…) er at koronaens tid dessverre bare er i sin spede begynnelse. Så derfor skriver jeg en dagbok i koronaens tid.

I beste fall kan journalisten i meg stille noen spørsmål som kanskje ikke tas opp av mediene, og pappa-Magnus kan tenke høyt og dele opplevelser om hvordan det er å oppdra to små mens verden rundt oss virker som om den faller sammen.

Jeg vet at jeg er god til å skrive, og det verste som kan skje er at det virker terpaeutisk for meg selv og at det bare er jeg og foreldrene mine som leser den.

Nå som barna skal være hjemme fra skolen i uoverskuelig framtid kan terapi fort komme godt med… Det er i hvertfall lov å håpe.