Ting vi klarer oss uten

Tenk på alt du så på som uunværlig for bare en måned siden. Tenk på alt du har tenkt at du ikke klarer deg uten. Og se på oss nå, her vi sitter innelåst og adskilt. Hvor lite som skal til for at vi kan finne glede i hverdagen.

Hvor mange ting vi klarer oss uten.

Pils en fredag ettermiddag. Spise indisk mat på restaurant, en økt på treningssenteret, bussen til jobben. Møte kompiser, en tur på byen, barnas korøvinger, fotballtreninger, Premier League og skiflyging på tv.

Se en Oscar-vinner på kino, konsert på Rockefeller, slå golfballer på Fornebu, svømme 1000 meter i basseng, gi en gammel venn en klem.

Plutselig var alt borte. Og på en måte har det skjedd nesten litt umerkelig. Fordi det virker som om vi kollektivt helt instinktivt har forstått hva som betyr noe, hva som faktisk er viktig for oss.

Tenk om noen hadde sagt for en måned siden at du ikke får lov til å ta en helgetur til København hvis du skulle få lyst. At du ikke kan fly noe sted i uoverskuelig framtid. At sommerferien din blir avlyst. Eller at EM i fotball ble utsatt. Du hadde reagert noe voldsomt, hadde du ikke?

Og nå sitter vi her i stuene våre. Skolene er stengt, ingen er ute i gatene, barna er hjemme, og det er jammen vi voksne også. Noen har trykket på den store resett-knappen. Og hva gjør vi? Jo, vi hjelper hverandre. Vi er sammen med våre nærmeste, hører om naboen trenger hjelp, synger sanger i bakgården. Tempoet er tatt ned til et minimum. Fra hverdagen i 90 kilometer i timen for bare noen uker siden, til en rolig sykkeltur på landeveien.

Det opprettes hjelpegrupper på Facebook, der folk som sitter innelåst plutselig får hjelp av vilt fremmede de aldri har møtt før. Det henger en lapp i bakgården.

Jeg tenker, her jeg sitter, at dette kommer til å forandre oss litt for alltid. For vil vi automatisk gå tilbake til det samme, gamle livet når viruset er borte?
Jeg har vondt for å tro det. Vi er noen tilpasningsdyktige jævler, vi mennesker. Og vi finner raskt ut hva vi greier oss uten. I hvertfall for en stund.

Men jeg skal ikke nekte. Jeg gleder meg fryktelig til vi kan gjøre dette igjen.

Håkan Hellström-konsert på Ullevi. Foto: privat.

Har vært innestengt i halvannet år – nå er det på an igjen

Det min søster og hennes familie har vært igjennom, og går igjennom akkurat nå, er påminnelsen til alle de der ute om hvorfor vi skal holde oss hjemme. Jeg håper du tar deg tid til å lese dette.

Jeg skal ikke begynne med første Mosebok her, i tilfelle du synes jeg går litt vel langt tilbake. Men litt bakgrunnsinfo må til.

Jeg har en søster. Hun heter Marianne. Hun har en mann som heter Markus, og sammen har de to barn som heter Syver og Fia. Fia er yngst, hun er fire år, og hun har allerede vært igjennom mer enn de fleste må tåle gjennom et helt liv. Nå som det endelig begynte å lysne i horisonten, ble det plutselig mørkt igjen.

For ett og et halvt år siden fikk Fia leukemi, og livene våre ble snudd på hodet. Hele slekta tok dette innover seg, men det sier seg selv at søsteren min og mannen hennes fikk det verst. Siden oktober 2018 har de bodd på sykehus eller i isolasjon hjemme i leiligheten i Oslo. Broren har måttet holde seg hjemme fra barnehagen i frykt for å ta med seg smitte hjem til lillesøster som ikke har immunforsvar. Smak på det. Siden oktober 2018. Med noen bittesmå unntak har hele familien vært avhengige av å holde seg isolert fra resten av verden fordi Fia rett og slett ikke tåler å bli syk. Ett og et halvt år.

Etterhvert kom det endelig noen gode nyheter. For Fia blir frisk, håret er tilbake, humøret er på topp, og hun er tilsynelatende veldig lite preget av det hun har gått gjennom. Hun er blid, takknemlig og veldig kontaktsøkende. Men også møkk lei av stua hjemme på Hauketo og korridorene på Rikshospitalet. Akkurat som mammaen og pappaen sin.

Så da det bød seg en mulighet til å leie en hytte på fjellet for ett år, var det som å få nøkkel til himmelriket for Marianne og Markus. Som elsker friluftsliv, turer og og fjellet – og har lengtet etter dette mer enn noe annet de siste 17 månedene innendørs med Peppa gris på repeat.

Fia og jeg på hyttetur for to uker siden. Det er nesten ikke til å tro hvor mye som har skjedd i verden siden den gang…

De vi skal beskytte

Fia er, som du sikkert har skjønt, i risikogruppen for koronaviruset. Det er sånne som Fia alle tiltakene som er satt inn er til for å beskytte. Det er på grunn av sånne som Fia vi skal holde oss innendørs selv om det er kjedelig. Det er for sånne som Fia at vi skal holde ungene våre inne, og helst ikke sammen med andre barn i det hele tatt. Det er på grunn av sånne som Fia vi ikke skal gå på restaurant, konsert, ta hverandre i hendene eller ta t-banen ned til sentrum.

I Oslo løper barna rundt på lekeplassene og i parkene. Det samme i borettslagene rundt omkring. «For barna er jo ikke i faresonen». Utenfor kjøkkenvinduet til min søster er det akkurat det samme. Heldigvis har de hytta på fjellet de har leid ut 2020. Langt fra folk, med masse plass til barna, Fia i sikkerhet og godt isolert fra alt som kan bære med seg virus, og mamma og pappa kan til og med få seg en liten skitur en sjelden gang – når situasjonen tillater det.

Det er jammen godt de har denne hytta. Det har de fortjent etter halvannet år innestengt med kreft og Sauen Shaun.
Så de dro opp. Og etter et par dager kom beskjeden om at det bare er å pelle seg ned igjen. For etter at tusenvis av østlandsfolk har rømt til hyttene sine på fjellet, er det ikke stort annet å gjøre.

Min søster skjønner hvorfor. Men det er ikke mindre bittert av den grunn. For de gjorde det for å komme seg unna smittefare, samtidig som de skulle slippe de samme klaustrofobiske omgivelsene de har omgitt seg med i en liten evighet.

Samtidig vet de at hjemme i Oslo hører ikke folk på myndighetene. Barna leker i gatene, i parkene, i borettslagene.

Når vi som ikke har hatt syke barn blir bedt om å holde barna inne og separert fra andre i to uker, kan vi jo tenke på det lille Fia har vært igjennom det siste halvannet året. Hvis Fia, Syver, Markus og Marianne har klart det siden oktober 2018, synes jeg vi bør klare å gjøre det samme til 26. mars.

Fordi det er sånne som Fia vi skal beskytte.

Jeg legger ved facebook-posten til Marianne til slutt. Den kan være grei å ha i bakhodet når man vurderer om ungene skal få leke med nabogutten.