Verden er tom

Nå begynner fler og fler å kjenne det på kroppen. Meg selv inkludert. Jeg undervurderte tydeligvis hvor mye dette kunne gå inn på meg. Alt er stengt, byen er stille, verden er tom.

Karl Johan, tirsdag kveld.

Da jeg startet denne bloggen litt sånn etter innfallsmetoden, tenkte jeg det skulle være grei skuring å fylle den med noen tanker og ord hver dag. Det var planen. Men etterhvert som den nye hverdagen har festet sitt grep på alt rundt oss, mistet jeg helt gnisten. Etter tre uker merker jeg at dette har gått mye sterkere inn på meg enn jeg var forberedt på. Snikende og gradvis. Jeg har ikke hatt overskudd til å skrive noe. Helt til jeg gikk meg en tur i Oslo i kveld.

Det er mange spørsmål jeg har begynt å stille meg den siste tiden. Hvor lenge holder vi ut? Hvor lenge klarer alle å gjøre en innsats når man begynner å merke at det faktisk koster noe? Ja, jeg vet at vi er heldige som bor i Norge, at det er langt verre og mer alvorlig andre steder. Det er ikke poenget. For det må være lov å klage og tenke at man synes ting er kjipt selv om det er andre som har det kjipere. Dette er ikke noen tur til klagemuren for min del. Men spørsmålene dukker opp oftere og oftere. Hva skjer når det har gått enda lengre? Når fler har mistet jobbene, når det er slutt på pengene, når effektene av alt som er satt i gang faktisk slår inn? Hvordan tar man vare på den psykiske helsa oppe i det hele? Alle som er alene, som ikke møter noen, hvordan er det med dem?

Jeg merker det på barna. Først og fremst på yngstemann. Sakte men sikkert har åtteåringen blitt oftere og oftere lei seg, overskuddet er borte, det er mindre tull og tøys og mer alvor. Uansett hva man gjør. Hun som er så skoleglad og skoleflink er likegyldig og trist. Hun har ikke sett vennene sine, klassekameratene, læreren sin, de andre barna i koret som hun øver med hver uke. Hun vet at det er en spesiell tid, og at det kommer til å gå over. Men vi vet jo ikke når. Og tre uker er allerede en evighet for en som bare er åtte år. Jeg synes de er tapre, barna våre.

Kanskje blir det ekstra tøft for oss som bor på liten plass i en stor by. Uten hage og balkong, i tredje etasje. Fra soverommet har barna utsikt til en diger lekeplass. Hver morgen når vi drar opp rullgardina, er den tom. Når vi trekker den ned igjen like før leggetid, er den fremdeles like tom. Det er ingen barnestemmer og susende sykler i gatene. Det er ingen som ringer på døra for å spørre om de kommer ut. Facetime er ikke like moro som det en gang var, bare for noen få uker siden.

Oslo er tom

Alle som kjenner meg vet at jeg er en sosial type som helst liker å være sammen med folk. Ikke at jeg har problemer med å være alene heller, det går fint. Men jeg er glad i å skravle med folk jeg ikke kjenner på butikken, lire av meg en vits hvis jeg synes den er morsom, jeg er glad i å tusle rundt i byen og se på mennesker. Kjærestepar som holder hender, folk som sitter i parken og griller og drikker øl, folk som står med nesa ned i telefonene mens de venter på overfylte busser.

I dag tenkte jeg at nå vil jeg ut. Ut i byen og se meg om. Om det er fler som meg som tenker det samme.

Sørenga, som vanligvis vrimler av sosiale og glade mennesker på denne tiden, er tomt. Det er noen som jogger langs kaia, det sitter en ensom mann og snakker med noen i telefonen. Men ingen sitter under varmelampene og bestiller skalldyrstallerken og et altfor dyrt glass med hvitvin.

Ved kaia på motsatt side ligger Color Line som et spøkelsesskip. Det har ligget der lenge nå. Motoren er av, det skal ikke noe sted. Ikke på lenge.

Jeg rusler over broa, møter et kjærestepar som smyger seg helt inntil motsatt side i det vi passerer hverandre. Som om vi var smittsomme eller noe… Jeg går forbi Operaen, opp mot Sentralstasjonen. Det lyser rød mann i fotgjengerfeltet. Men det er ikke noen biler her nå uansett, så det er ikke noe vente på.

Ved Oslo S ser jeg det som til daglig er nødt til å være Norges mest travle taxiholdeplass. Det står hundrevis av ventende drosjer utenfor her uansett tid på døgnet. I dag talte jeg seks biler. Og ingen mennesker.

Inne er alt stengt. Togene går, men det er ikke mange. Og i det vanligvis så tett befolkede området foran den svære informasjonstavla er det bare noen få nysgjerrige som titter. Kanskje venter de på en gammel venn, noen i familien, en kjæreste, kone, mann, sønn eller datter. Eller kanskje de faktisk skal reise et sted. På gulvet er det teip som viser hvor stor avstand man må holde til de rundt seg. Hvis det skulle være noen der.

Tigeren foran Østbanehallen har hele plassen for seg selv. Ingen klatrende barn som hoier og ler, ingen små drittunger som slår den på tissen, ingen japanske turister som tar bilder.

Karl Johan er øde. Ingen tiggere, ingen ungdomsgjenger på irriterende el-sparkesykler. Tenk at jeg skulle savne de el-sparkesyklene. Freia-uret viser ti på halv åtte til de som måtte lure.

Jeg tar t-banen hver dag, men har ikke gjort det på lenge nå. På tirsdager går eldstedatteren min hit til Stortinget stasjon på denne tiden av døgnet for å ta banen hjem fra korøving. Sammen med hundrevis av andre folk, vrimler hun inn på stasjonen, tar verdensvant det første toget som dukker opp og går av tre stopp lenger øst. I dag var det to personer til inne på hele stasjonen. De stod på motsatt perrong.

Stamstedet vårt, Olympen, eller Lompa blant de lokale, skulle servert skrei, tartar og lokalt øl. Gutta bak baren som vi kjenner så godt, som hilser på oss hver gang vi kommer, som vet hva vi heter, hva vil vil ha, som spør hvordan det går med barna, om vi skal gifte oss snart, mens de spanderer noen ristede mandler på husets regning, er ikke på jobb. De store, fantastiske lysekronene som vanligvis funkler så vakkert i østkantens storstue, er slukket.

Det er lov å bli nedstemt, lei seg og deprimert. Selv om det er andre som har det verre, og selv om vi sikkert er bortskjemte her oppe i nord.

Den spesielle aftenturen gjennom hovedstaden nærmer seg slutten. Jeg tenker på hvordan jeg gleder meg til alt er som normalt igjen.

Men jeg tenker også på hvorfor vi gjør det vi gjør. I dag snakket meg med en venn av meg på telefonen for første gang på to uker. Han er noen få år eldre enn meg, i god fysisk form og langt utenfor det som kalles for «risikogruppen». Han har ligget ni dager i respirator og kjempet for livet. Det var fantastisk å høre stemmen hans igjen. Det var nyttig å bli minnet på at dette faktisk ikke er noen spøk. Og det var herlig å avtale den første pilsen vi skal ta sammen når alt dette er forbi.

Husk at det er lov å være deppa og engstelig.
Det er lov å stille spørsmål ved alt.
Det er å lov å gruble, lov å være lei, lov å være fortvila.

Og det er lov å glede seg til alt er forbi. Til barna skal bruke krittene sine til å tegne paradis, ikke virus.

Ta vare på hverandre, alle sammen❤️

Hjemmekontor, første skoledag og Fleksnes

Så var hverdagen her igjen. I dag har jeg både vært bedriftsleder, pappa, lærer, turguide mens en gammel Fleksnes-episode har surret i bakhodet.

Skjermdump, NRK TV.

Første smak av den nye hverdagen kom i dag. Med barn hjemme fra skolen, jeg som pappa/daglig leder/lærer/hushjelp. Ungene går på Vålerenga skole, en i tredjeklasse, en i sjuendeklasse – og jeg må si at jeg er veldig fornøyd og imponert av opplegget barna har fått fra dag én. Innmelding via app innen klokken ni, lærer tilgjengelig fram til klokken 15, detaljert plan for dagen delt inn i økter. Gym og alt. Noe voldsomt med push ups, sit-ups og det som verre er. Den yngste slengte seg med på opplegget og var helt knust etterpå. På en fin måte…:)

Selv om vi bor på ganske liten plass med mye ting og tang slengende rundt, gikk det overraskende greit. Vi lot tv, musikk og alt annet være avskrudd, og det var bemerkelsesverdig stille i lange perioder. De kan når de vil, tydeligvis!

Det eneste avbruddet var Erna Solbergs pressekonferanse for barna. For et fantastisk fint opplegg. Det må jeg virkelig si. Barna satt stille og fulgte med, og Erna svarte trygt, fint, lunt og med glimt i øyet. Rett og slett en veldig fin seanse. Og jeg håper virkelig ikke det blir den siste. Jeg skjønner at vår øverste leder har mye å henge fingrene i for tiden, men tenk om hun klarer å ta seg tid til akkurat dette med jevne mellomrom! Det hadde vært en innertier (og dessuten en potensielt genial manøver med tanke på fremtidige valg…😬)

For min egen del ble det et par møter via Skype i løpet av dagen, uten at jeg skal si så mye mer om det. Intervjuet av NRK Vestfold ble jeg også. I tillegg er gårsdagens bloggpost om Marianne og Fia plukket opp og publisert på Klikk.no, noe som er smigrende for en som startet med blogging bare for tre dager siden.

Og så var det dette med Fleksnes da. Hvor kommer han inn i bildet her, lurer du kanskje på? Jo, nå skal du høre. Den Fleksnes-episoden jeg har sett flest ganger, er den med tittel «Bare vi to?». Grunnen til at jeg har sett den så mange ganger er at farmor og farfar hadde tatt den opp på video. Og de tok ikke opp så mye annet jeg synes var spesielt morsomt som liten gutt. Femmila fra Holmenkollen med Gunde Svan og Den Spanske Flue med Øivind Blunck var ikke helt hundre prosent, for å si det sånn.

Men den Fleksnes-episoden, den var bra. Seff. Som alle Fleksnes-episoder er. Marve og Moder´n våkner en morgen og Oslo er tømt for folk. Gatene er tomme, det er ikke så mye som et prøvebilde på tv´en, radioen er taus og butikkene står helt ubevoktet. Det er rett og slett bare de to som er igjen på jorda. Noe som fører til en del hysteriske greier, med moder´n som vil være grevinne, Fleksnes som forsyner seg av kunst fra Nasjonalgalleriet og henger det i stua og alt. Fryktelig sterk episode rett og slett.

Så da vi skulle ha «storefri» i dag, bestemte jeg at vi skulle gå en tur rundt i området der vi bor. Fra Tøyen, via The Service Course i Kjølberggata (der noen gode kompiser har startet sykkelbutikk/café), videre opp til Kampen kirke, ned Normannsgata der vi bodde før, og tilbake til Tøyen igjen.

Det var en skikkelig koselig tur. Vi skravlet om løst og fast, og vi snakket ikke om noe som hadde med virus, stengte skoler eller andre nitriste ting å gjøre. Men så slo det meg. Det er jo ikke folk ute! Det er tomt over alt. På Tøyen Torg, i Kampens koselige trehusgater, overalt. Og det var da jeg kom på den Fleksnes-episoden. Den der Oslo er klinisk fri for mennesker. For det var sånn det så ut:

Etter at jeg begynte å tenke på Fleksnes klarte jeg ikke å slutte. Når jeg skriver dette er klokka ni på kvelden og jeg tenker at DER HAR VI LØSNINGEN!!!! For det er jo akkurat det som er løsningen på den tiden vi er inne i og skal fortsette å være i, i uoverskuelig framtid. Marve Fleksnes. Vi kan ikke se nyheter og lese om dystre rapporter og galloperende smitte-tall, alle sammen. Noen ganger må vi rett og slett bare skru av verden. Og skru på Fleksnes. Og jeg foreslår at dere begynner med episoden jeg har snakket om. «Bare vi to?»

DAAAAY O!!! https://tv.nrk.no/se?v=FUHA00008982&t=2s